TV2Nettavisen

OBJEKTIVT BETRAKTET AV BRANNSUPPORTER

Av Lise Klaveness - 26.sep.2006 @ 22:18:32

Fotballverden består av to typer aktører. Du har den ene typen som interesserer seg for spillet som sådan, og som sjelden brenner lidenskapelig for et lag, men som diskuterer spillet som om det skulle vært en håndfast vitenskap av et eller annet slag. Disse aktørene er ofte å finne i fotballekspertroller eller andre roller hvor det å drive kvalifisert gjetting har blitt et yrkesområde. Selvsagt har også disse aktørene et favorittlag. Det er politisk korrekt, særlig hvis dette favorittlaget er et engelsk lag som "lekfolk" knapt har hørt om, men som visstnok bød på magi i fjern fortid. Den andre typen av aktører er det jeg kaller for supportertypen. Dette er den gruppen som har fattet fotballens egentlige konsept, nemlig å engasjere grenseløst fordi man føler tilhørighet til det laget man støtter. Den første gruppen eksisterer kun fordi supportertypene gir har skapt et så stort marked for spillet, slik at denne enkle geskjeften med å sparke en ball i èn gitt retning plutselig har fått anerkjennelse som et eget fagområde.


Det finnes selvsagt flytende overganger mellom disse stereotypene, men jeg har merket med stor tristhet at jo eldre jeg blir, jo fjernere blir supporteren i meg. Det å bli voksen er generelt en trist bedrift, hvor en etter en av de tingene som før har vekt stor begeistring nå knapt får vekket pulsen fra hvilemodus. Og akkurat da jeg var på mitt mest pessimistiske hva dette angår, og jeg trodde supporteren som rødkledd og sitrende trappet opp på Brann stadion var død, skjedde det en vakker oppstandelse i mitt indre på søndag. "Ka i h..... holdar du på med mann??!!". "Pass rygg!!". Jeg var totalt uforberedt på de gjentatte hylene som fylte stuen min da jeg i ro og mak skulle sitte tilbakelent å se på Tromsø-Brann, og enda mer uforberedt på at disse hylene faktisk var produkter av egne lunger. Den lille fregnete Brannsupporteren levde fortsatt, det krevde bare smaken av gull for å vekke henne opp igjen i mitt voksne legeme. (Noen vil kanskje si at dette var mange ord for noe som enkelt kan oppsummeres som medgangssupporter, men...)


Til tross for den oppløftende følelsen av å være "back in the game", endte det dog med tap og den lille fregnete supporteren var langt fra fornøyd. ("Brann kommer aldri til å vinne!!" "Blir så drittlei!!", og andre lignende saklige betraktninger om kampen). Likevel så jeg noe som ga meg håp og gjorde meg stolt, men desto mer irritert på kommentator Semb. Der han syntes det var et svakhetstegn at Brann ikke dæljet ballen mer unna slik som Tromsø gjorde, synes jeg det var et tegn på at Brann på første gang på mange år forsøker å ta kontroll i alle kamper og opptre som et lag som har en plan over det de driver med. Det er selvsagt helt ulovlig å skylde på vær og føre i toppfotballen, og særlig når Tromsø etter sigende har et så moderne kunstgress at det mangler sidestykke i norsk fotball. (Stryker det deg på kinnet når du felles, eller hva er det snakk om..??). Jeg tillater meg likevel å påstå at Brann led under forholdene og at Branns strategi om å likevel prøve å spille eget spill var riktig og modig, selv om dette slo uheldig ut i denne kampen. Og det er denne modigheten som gjør at jeg tør å tro på gull for Brann i år. Jeg ville vært langt mer skeptisk hvis jeg så et Brannlag som frivillig prøvde å kjempe ut Tromsø på det de er best på, nemlig lange klareringer til store, sterke spisser. Brann har vært i teten i hele år fordi de har egne forser, og da mener jeg det er et godt tegn at laget ikke er så redd for å tape at de tar bort denne suksessoppskriften når det virkelig gjelder. Det blir feil for meg at en sleiv fra Hanstveit, hvor det ikke var vurderingen, men utførelsen det var noe galt med, betyr at spillet fortjener å bli satt i kategorien "naiv". Kreativitet varer lenger enn ren og skjær muskelkraft, selv om det hender arbeidsulykker innimellom.


Så langt er altså den fregnete supporteren i meg på bølgelengde med Mjelde. Men er det noe jeg håper Mjelde lærte av søndagens forestilling, er det at skal du spille et kreativt og konstruktivt spill, så må du ha de mest kreative og konstruktive på banen. Robbie Winters er den spilleren som sammen med Charlie Miller og Martin Andresen er de sterkeste bærerene av disse kvalitetene. At han ble benket for anledningen var ikke bare uforståelig for ham selv, men for de fleste som følger Brann. Selvsagt er det mye som skjer på trening folk utenfor ikke kan vite, og det blir alltid dumt når utenforstående skal sitte og synse om hvem som skulle og ikke skulle ha spilt. I denne kampen var vi synsere imidlertid i den heldige posisjon at vi fikk se den savnede skotten i aksjon etter kun kort tid pga Gashis skade, noe som ga synsingen kjøtt på beina ettersom han med en gang viste at Brann er avhengig av hans smarte bevegelser for å få dynamikk i angrepsspillet. Der Sæternes virket tam og uten tro på seg selv, beveget Winters seg med pondus i de rommene som bød seg, og viste at kjemien mellom ham og Miller kan være det som til slutt gjør at det glinser av gull fra regndråpene som ustanselig faller mellom de syv fjell. Og i såfall vil det bli en seier for det kreative og underholdende i fotballen, for Brann på sitt beste spiller fotball det lukter svidd av.


Enten man er av den ene eller den andre typen.


Helt objektivt betraktet...


EN RØD, KVELENDE OG STUSSELIG BLOGG

Av Lise Klaveness - 08.sep.2006 @ 03:40:58



Som kvinnelig blogger på et nettsted hvor både de øvrige bloggerene og majoriteten av leserene er menn, ville det vært utrolig tåpelig å la den første bloggen handle om diskriminering av kvinnefotballen. For å si det på det inflasjonstruede fotballekspertspråket, ville det rett og slett vært en utaktisk angrepsstrategi å starte min bloggegjerning på en slik måte. (bloggegjerning?? Klarer liksom ikke å godta at "blogg" har anerkjennelse å være et ord. Et tegn på at man ikke lenger er ungdom, kanskje..) I Norge hvor de fleste fødes til bedre forutsetninger uansett kjønn, enn størstedelen av verdens øvrige befolkning, blir det noe rødt, kvelende og stusselig over ordet diskriminering. Og når dette ordet anvendes i forbindelse med kvinner som spiller fotball, står man ikke bare i fare for å smitte idretten med dette røde, stusselige. Det er også egnet til å utstøte kvinnefotball som noe annet enn "skikkelig" fotball hos den alminnelige fotballinteresserte, og dermed blir en kamp som var ment for å fremme kvinnefotballens interesser noe som bidrar til en offergjøring av kvinnefotballen, som i sin tur gjør den enda mer utsatt for diskriminering. Og slik snirkler en ond sirkel seg. Som aktiv kvinnelig utøver og lidenskapelig fotballinteressert, er jeg selvsagt ikke interessert i å rulle denne rødkvelende snøballen noe større. Grunnen til at jeg sa ja til å være blogger på dette nettstedet var for å skrive om FOTBALL som berører meg, uavhengig av om det er menn eller kvinner som er sparkende objekter. Og hvorfor drodler jeg i vei om dette selvfølgelige? Jo, fordi jeg med tungt hjerte (les: Steik forbanna) må innse jeg er tvunget til å la bloggen min få den tåpelige, utaktiske, kvelende, røde og stusselige starten jeg for enhver pris ville unngå.

For når fotballforbundet vedtar at kvinnenes cupfinale skal flyttes til Bislett så lukter det jaggu meg så sterkt av diskriminering at jeg må helt tilbake til tiden min i Athene Moss, hvor Mosselukta sørget for treninger i konstant kvalme, for å huske sist jeg følte en slik stank tett på kroppen. For meg er det ikke det faktum at kvinnenes cupfinale ikke skal spilles på Ullevål lenger som gjør at vedtaket er diskriminerende, men begrunnelsen om at det er for å spare gressmatta. At det er en dårlig begrunnelse er heller ikke det som gir meg assossiasjoner til Mosselukta. Jeg er ingen ekspert på bevaring av gress, men av de utallige timene Ullevålgresset belastes med hvert år så tviler jeg på at fjerning av èn enkelt 2-timers aktivitet av en gjennomsnittelig lettere gruppe enn de andre verdige brukerene gir noen revolusjonerende bevaringsresultat. Men denne resonneringen legger jeg meg ikke opp i, hvor enn dårlig den måtte være. Så åpensindig får man være at man godtar at noen som har skikkelig greie på gress har funnet en kritisk timegrense for at gresset skal finne sitt økologiske ideal, og at den grensen går akkurat under disse siste 2 timene. Nei, det som tvinger meg til å gi bloggen min verst tenkelige start er at vårt eget forbund anser at kvinnenes cupfinale er nettopp disse siste 2 timene på en veldig lang timeliste. De ansvarlige i fotballforbundet var selvsagt klar over hvilken brannfakkel dette ville være, og at dette ville føles som en kraftig dolk i ryggen for alle involverte i kvinnefotballen. Likevel valgte de å ta bort denne ene inngangsbilletten utøvere av Norges største kvinneidrett har til nasjonalarenaen. Hvis det var disse siste 2 timene det sto på, måtte det jo finnes mindre smertefulle endringer man kunne gjort hvis man ønsket å gå klar av den diskriminerende signaleffekten dette ville gi?

Svaret er nei. Det fantes ikke mindre smertefulle endringer for fotballforbundet. Selv om det var den mest urettferdige løsningen og også den som får mest katastrofale følger for dem vedtaket berører, var det likevel den letteste løsningen for fotballforbundet. De vet nemlig at når en gruppe som har blitt undertrykt så mange ganger roper undertrykking igjen, blir budskapet som burde fått enhver fotballentusiast til å sperre opp ørene, bare til sutring man har hørt mange ganger før. Og jo mer man "sutrer", jo mer utsatt blir man for slike hårreisende vedtak i fremtiden også. Jeg beskylder ikke fotballforbundet for å fatte vedtaket for å diskriminere. Jeg var selv deltager i fjorårets cupfinale hvor det var en utfordring i seg selv å prøve og finne ballen blant alle de andre gjørmeklumpene på banen. Belastningen på matta er åpenbart for stor, og vedtakets formål var selvsagt ikke å diskriminere noen, men å finne en løsning på et problem. Dette er overhodet ikke formildende! Ingen oppgående grupperinger har noen gang diskriminert for diskrimineringens skyld. Fotballforbundet har i lang tid lagt godt til rette for kvinnelandslaget, og det er vel og bra. Men klubbene, hvor landslagsspillere skal utvikles, lider stort. At forbundet i en så enkel håndvending kunne skjende klubbenes nasjonaldag gir, om det var bevisst eller ikke, et sterkt inntrykk av at den Toppserien er noe det ikke satses på. At dette vedtaket var det minst kostbare er heller ikke et holdbart argument. Lyn tiltrekker på sitt minste langt færre tilskuere enn kvinnenes cupfinale. Hvis det var akkurat denne 2-timers belastningen det sto på, så hadde det vært et mindre økonomisk tap å flytte èn enkelt av eliteserielagenes kamp til en annen arena. Men et slikt vedtak ville skapt furore blant en gruppe som har et større maktapparat bak seg enn kvinnefotballen. Fotballforbundet har valgt en feig utvei, som ikke skaper større motstand enn hva de kan vifte vekk med en enkelt: "Vær nå ikke historieløse. Vi har gjort så mye for kvinnefotballen allerede". Les: Sitt stille og vær glad dere får noe i det hele tatt!

Om jeg bare har blitt rundere i kantene med årene, eller det er svenskeluften som endelig gir de bivirkningene jeg har fryktet, vites ikke, men det er likevel noe inni meg som gir meg håp når jeg tenker på dette vedtaket. Det er nemlig ikke utelukkende negativt at kvinnenes cupfinale nå blir et arrangement for seg selv. I Norge har sammenligningen med herrefotballen blitt så parodisk og altoverskyggende, at det kanskje har virket mot sin hensikt å prøve å få folk til å vurdere ethvert spill hvor 2 lag på 11 pers forsøker å ekspedere ballen i hvert sitt respektive mål som fotball, og ikke et varemerke som er forbeholdt menn som beskjeftiger seg med denne aktiviteten. Kanskje er det mer konstruktivt å skille veiene fullstendig, og prøve å bygge opp kvinnefotball som et varemerke i seg selv. Dette har de langt på vei fått til i Sverige, der kvinnefotballen representerer noe eget ved siden av herrefotballen, og drar på denne måten et annet type publikum til kampene sine. Karen Espelund uttalte i forbindelse med vedtaket at målet var å gjøre kvinnenes cupfinale til et enda bedre produkt som tiltrekker enda flere tilskuere enn de 7-8000 som har vært tilfellet ved de siste cupfinalene. Hvis forbundet mener alvor med dette utsagnet, og det ikke bare er utslag av dårlig samvittighet og ren ønsketenking, så skal jeg gladlig trekke tilbake hvert et ord som har falt om diskriminering. Jeg har lenge ønsket et mer synlig skille mellom satsingen på herre- og kvinnefotballen, slik at kvinnefotballen kan bli et mer selvstendig produkt. Men skal målet om å gjøre cupfinalen for kvinner større enn den allerede var på Ullevål, så sier det seg selv at en betydlig øking i midler kreves for at dette målet skal nås på en arena som snarere gir assossiasjoner til diskos- og spydsus enn cupfinalebrus. Da holder det ikke med et par bunker med flyers og et håp om at manna skal dryppe fra himmelen. Da må handling settes bak ord. Og hvis så skjer, ja da skal jeg sannelig og med glede holde kjeft om diskriminering!


Første innlegg

Av Lise Klaveness - 08.sep.2006 @ 00:00:47
Velkommen til min blogg!

img

Lise Klaveness

Beskrivelse kommer

januar 2007
ma ti on to fr
1 2 3 4 5 6 7
8 9 10 11 12 13 14
15 16 17 18 19 20 21
22 23 24 25 26 27 28
29 30 31
hits